Påskeaften gikk jeg en tur i skiløypa på egen hånd. Det var på tide å forberede heimturen og pulken var derfor full av skittentøy, avfallsposer og det av rene klær og uspist mat vi ikke så oss nytte av det siste døgnet på hytta. Løypeskiene var relativt blanke og jeg fikk brukt kroppen godt.
På retur fra parkeringsplassen valgte jeg en annen trasé, som både var brattere og lengre enn normalløypa. Tom pulk bremser lite og det var strålende påskevær og så godt som vindstille. Løypa løftet meg oppover og utover, og åpenbarte stadig mer åpen, uberørt natur.
Flere ganger i løpet av turen kjente jeg på at jeg var virkelig sulten. Ikke spesielt overraskende da jeg kun hadde spist frokost før jeg la ut på tur, men like fullt var det en tankevekker for en lettkledt mosjonist uten proviant, alene på vidda.
I kjent stil hadde jeg passert "point of no return" ca 4 meter opp i første kneika, så det var aldri aktuelt å snu og snuble seg ned i dalen igjen med halen dypt pekende i fartsretningen. Etterhvert forstod jeg at det heller ikke var nødvendig.
Jeg var sulten, men gikk ikke tom.
Det er kanskje den klareste tilbakemeldingen kroppen har gitt så langt i prosjektet. Da jeg skjønte at det ikke kom til å bli noe problem senket jeg skuldrende enda et hakk og nøt alt det vakre turen hadde å tilby en sjølgående skiløper.
Å være sunn handler om å legge tilrette for øyeblikkets opplevelser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar